Førstereis av Tor Alrik Dahl

Førstereisgutten

For 56 år siden satt en liten gutt, ca. 150 cm høy, seg på et propellfly fra Braathen for å fly til Rotterdam, for å gå ombord som maskingutt på MT Borga av Bergen. Hva er det som driver en urban gutt uten familietradisjoner på sjøen og velge en slikt løp?

Tro det eller ei, jeg tok et bevisst valg, i dag vil man kalle det karrierevalg, det var det ikke, men kanskje med litt velvilje noe i nærheten av et karrierevalg.

Det etter at jeg gjennomførte framhaldsskole på handelslinjen og fått et såkalt handelsbrev, fikk jeg volontørstilling i Bergen Kredittbank. For de som er kjent i Bergen og har vært på utelivet i nyere tid, lå banken i de lokalene som i dag har navnet Banco Rotto. Et fantastisk bygg, marmor i alle kanter, med kontorsjefen som overvåket alt fra sitt kontor midt på gulvet.

En liten digresjon om Banco Rotto. Da jeg satt som styreformann i Skjærgården Hotell og badepark fantes det en person i styret med stor makt og som disp

onerte mye penger, Harald Bastiansen, administrerende direktør i KLP. En person som jeg fikk god kjemi med og som var litt spesiell og i overkant samfunnsinteressert.

Som direktør i KLP så han seg alltid omkring etter mulig eiendomsprosjekt som selskapet kunne investere i. En dag ringte han meg og spurte om jeg kjente til et bygg i Bergen, som hadde huset en bank og som nå stod tomt. Han hadde sett på det som en mulig god investering for KLP.

Slik endte jeg opp som en rådgiver for kapitalkreftene, jeg anbefalte selvfølgelig kjøp av bygget, om det ble en god investering vet jeg ikke. Men KLP navnet er fremdeles på bygget, og når jeg er i Bergen hender det at jeg går innom for å føle beina mine på Marmor gulvet. Det var forøvrig Gino Valente som drev restaurant de første årene, også han i styret på Skjærgården.

 

Tilbake til karrierevalget. Mesteparten av min jobb var å gå rundt til alle notabiliteter i Bergen sentrum og kreve inn penger på lån som forfalt. Jeg hadde med nye aksepter, dvs. datidens gjeldsbrev, med den nye lånesummen på og som ble underskrevet av meg når jeg hadde fått pengene. Det var ikke snakk om nettbank den gangen, banken hadde service helt ut til kunden.

I den forbindelsen var jeg også innom et firma som drev med kjøleteknikk. Aanonsen kjøleskap husker nok de som tilhører min generasjon.

På den tiden hadde ikke folk eget kjøleskap. Det ble satt opp frysehus med små skap i, folk leide da et av skapene hvor det hentet frysevarene sine i når de hadde behov.

Aanonsen i Bergen hadde ansvar for flere av disse kontainerene rundt omkring i distriktet. Daglig leder var sønn til en av min mors venninne, så litt kjente jeg han fra det private, så nysgjerrigheten min drev meg inn i kjernen av det som ble mitt valg. Kan jeg få jobb hos dere som lærling? Nei da må du skaffe deg utdannelse, hvordan var mitt neste spørsmål, Statens kjølemaskinistskole i Trondheim.

Selvfølgelig ble det til at jeg kontaktet skolen, som den gangen var underlagt fiskeridepartementet og skulle utdanne frysemaskinister til fryseanleggene rundt i det ganske land som levert is til fiskeflåten.

Fra 1964 fikk skolen navnet Staten kjølemaskinistskole, men fremdeles, og langt opp i 1990 tallet, var den en del av Fiskeridepartementet, en av de skolen de drev relatert til fiskeindustrien.

Jeg fikk da tilbakemelding at jeg måtte minst ha 1 års verksteds erfaring, eventuelt fartstid i maskin. Da begynner vi å nærme oss en konklusjon på hvorfor valget ble som det ble.

Jeg hadde da på min kundeliste, som jeg besøkt jevnlig med brev og nye aksepter, Mowinkels rederi. Da begynt jeg å mase på kontorsjef, har dere en ledig båt for en som vil reise ut for å få fartstid? Svaret var ja, det har vi MT Borga som ligger i Rotterdam for 10 års klassing har brukt for en maskingutt, men du må på hyrekontoret og snakke med mønstringsfolket.

Så sagt så gjort, hyrekontoret sto også på min kundeliste. Godt med kontakt er viktig, i dag heter det nettverk. Ja, hyre kunne jeg få på MT Borga, men jeg måtte ha underskrift fra mine foreldre at jeg fikk lov til å ta hyre.

Det ble en både glad og sur kveld da jeg presset på for å få under skrift på papiret som ga med tillatelse til å ta hyre.

Min mor grein husker jeg, min far jublet inni seg, men var nok mer enn glad for at jeg forsvant. To gutter på et 8 kvm rom og en på 4 år på foreldresoverommet, gjorde vel sitt til at jeg fikk underskriften hans, min mor skrev aldri under.

Da var mølla i gang. Jobben i banken måtte sies opp og pass måtte skaffes, det nærmeste jeg hadde vært utlandet var en tur til Östersund med min morfar. en fem seters bil med syv stykker i bilen. Det jeg husker fra den tur var at jeg grudde meg til tilbaketuren, det var noe trangt og innelukket, det ble jo røykt med lukket vinduer.

Oppsigelsen i banken ble også en selsom opplevelse. Kontorsjefen som ganske tidlig hadde skjønt at jeg dessverre manglet et gen som har med å gjøre at du automatisk tar folk med mange striper eller store kontor helt alvorlig bare på grunn av kontoret.

Bankens direktør og hans kontorsekretær kunne ikke få det til å rime at jeg gikk rett inn til sjefen med posten hvis døren var åpen, og sa hei, her er posten din, det var noe med luen i hånden jeg ikke hadde forstått. Det har jeg forsåvidt ikke forstått enda, 56 år senere.

Jeg var helt sikker på at de var glad for å bli kvitt den lille frekke bergensgutten som nok var i overkant tjuagutt, for de fleste. Men nei da, den gang ei, jeg måtte på teppet til kontorsjefen, her måtte de argumenteres for å få gå litt før oppsigelsestiden. Han forsto ikke min grunn til å slutte, muligheten for en karrière var stor, mente han. Da avsluttet jeg med å vise til de 5 eldgamle karene som satt på postmottaket, de var vel mellom 21 og 24 år og sa at der ønsker ikke jeg å ende.

Da ble det slutt på motargumentene og jeg fikk slutte, med visdomsordene, De herr Dahl, vi var ikke dus og det skjønte jo ikke jeg alltid, De må slutte å se dem selv gjennom andres øyne, de hadde ikke endt der inne. Vel nå gjorde jeg jo ikke det, heldigvis. Min fetter begynte året etter meg og arbeidet i banken i femti år, selv om banken skiftet navn noen ganger, og han hadde et godt liv der.

MT Borga på 13.737 brutto tonnasje og dødvekt 20.448. Hadde MAN. dobbeltvirkende på BHK 7950. Bygget av Masch. Augsburg-Nurnburg, Augsburg. Fart var på 15 knop og hun var 180,13 meter lang og 22 meter bred. Det at motoren var dobbeltvirkende og hadde to pakkbokser, ble på mange måter lærerikt, men også slitsomt. MT Borga ble hugget opp i Pakistan i 1981 under navnet MT Pistis.

Jeg ble for første gang i mitt liv sendt til utlandet med et fly til Rotterdam, en Braathens Fokker F-27. En lettmatros som hadde vært ut før, skulle være med og passe på oss, vi var nemlig også et par andre førstereisegutter, blant annet en byssegutt fra Rendalen på 14 år, selv jeg syntes han var liten. Slik var det i 1962, var du 14 år kunne du mønstre på i byssa som byssegutt, var du 15 år kunne du mønstre på dekk og var du 16 i maskin, vi var barn med dagens øyne.

Men vi kom oss frem og ombord, hvordan klarer jeg ikke å huske og det må vel være et massivt inntrykksregime, med flybussen fra Bergen sentrum ut til Flesland og fly derfra til Rotterdam. Husk at i 1962 var bare det å sitte flybussen store greier.

Hva husker jeg fra selve båten og de 10 måneden jeg var ombord der? Mye, det hadde ikke vært vanskelig å fylle både en og to artikler med det stoffet. Men først og fremst det å bli puttet ned i sylinderen for å renske ut eksoskanalen. Med meisel, stålbørste og skrape og svetteklut forsøkt jeg å overleve, varmen var uutholdelig, men en fikk ikke komme opp før førstemaskinisten var fornøyd.

Hvorfor havnet jeg der nede, i en sylinder som var så dyp at jeg ikke kom meg opp uten hjelp? Jeg var minstemann.

Baks tørn to dager i uken innbefattet vasking av gulv som besto av en linoleum som var i oppløsning. Besetning besto av veldig mange som hadde traumer fra krigen og de drakk friskt for å dempe nerven. Da gikk vasking greit, men så ble de edru eller fra de sluttet og til de ble ordentlig edru var tøff, du vasket aldri godt nok.

Men på lørdags inspeksjon, var forståelsen større fra Kaptein og Chief. Ønsket om å skifte ut belegget ble ikke funnet nødvendig av inspektøren, det er jo tross alt 48 mann ombord så det kan ikke være så vanskelig å holde det rent. De forsto problemstillingen.

Den samme kaptein møtte jeg ikke før vi var på vei til Aruba, da ble jeg bedt om å gå til vingtank nummer 4, da kaptein vil snakke med meg. Jeg så ingen ved vingtank nummer 4, den var full av vann, men plutselig dukket en hvalross opp av tanken, klar for medarbeidersamtale. Avansert svømmebasseng.

Tiden ombord gikk fort og en lærte mye om maskiner og tungolje separatorer. Mye takket være en av rederiet yngste førstemaskinister, bare 24 år. Han tok meg under sine vinger og satt meg på vakten sin i løpet av et par måneder. Det var åtte måneder med opplæring, lærerikt for en som bare hadde skrudd i stykker mopeden sin.

Hvordan gikk det med karrieren og ønsket om å bli kjølemaskinist? I en av de avisen vi fikk ombord fant jeg en annonse for Sjømilitære korps, slengte inn en søknad om å få begynne der på maskinlinje. På en dårlig linje i Rødehavet fortalte min far at jeg hadde fått et brev fra Marinen som fortalt at jeg innkalt til rekruttskole i Horten 1. juli. Litt flaks har en av og til, vi skulle til Venedig med en oljelast og vist alt gikk greit, vil jeg være hjemme to dager før jeg skulle møte i Horten. Det gikk bra og jeg rakk frem.

Da ble det seks år i marinen og da de nærmet seg slutten hadde jeg søkt på Statens kjølemaskinist skole i Trondheim og kommet inn. Problemet var bare at denne startet tidlig i juli og holdt på i 12 mnd., så det var enten eller. Marinen sa ja til at jeg fikk spare opp alle ferier slik at jeg kunne reise i land fra båten tidlig i juli og begynne på skolen forholdsvis kort tid etter på. Og da ble det 12 måneder på skole med lørdagsundervisning, vi var misunnelig på maskinist og styrmannsskolen som fik fri på lørdag, men det var for å spare et år. Nå er skolen på to år.

Hvordan ble det med det å være kjølemaskinist, kun en kort tur på åtte måneder som frysemaskinist, en tur som ble brukt til å betale ned studiegjelden fra skolen. Deretter ble det land og fabrikker med store kompressorer og lite kjøleskap, men jeg fikk sluttført det jeg startet på som 16 ½ åring, bli kjølemaskinst på papiret.

 

 

Filed under: Uncategorized