Nøytralitet i folkeretten har sin pris og sin gevinst

 

Noen eksempler på hva nøytralitetshevdelse kan medføre

Av

Knut Bjerke

1       Innledning

Langesund og Omegn Sjømannsforening har i sitt Historiske Arkiv en rekke beretninger som omhandler nøytralitet og nøytralitetshevdelse knyttet til konflikter på sjøen. Historier fra Napoleons krigen og ikke minst fra 1.Verdenskrig hvor Norge var et nøytralt land i en konflikt mellom stormakter, viser de dilemmaer et nøytralt land ofte står overfor. Å hevde nøytralitet i en konflikt mellom andre stater kan både ha sin pris og sin gevinst.

Da folkerett, herunder krigsbegrepet og nøytralitet, var et sentralt pensum på Sjøkrigsskolen for 50 år siden, har jeg tatt meg den frihet å se litt tilbake på begrepene og koble spesielt nøytralitetsbegrepet til noen sentrale politiske hendelser fra 1.verdenskrig. Norge var da et nøytralt land i konflikten mellom Tyskland dets allierte og de allierte Frankrike og England.

Når starten på 1.verdenskrig også kan relateres til Langesund ved at Statsminister Gunnar Knudsen først fikk vite om det forestående krigsutbruddet på kaia i Langesund, ble interessen for dette stoffet mer interessant.

Langesund, 29. januar 2019

 

Knut Bjerke

Leder for foreningens

Historiske Arkiv

PDF file for kopiering.

2       Begrepet «Folkerett – definisjoner og forklaringer

2.1  Folkerett – hva er det?

Folkerett har tradisjonelt betegnet de rettsregler som gjelder mellom stater, men omfatter i dag også rettsregler i forhold til og mellom internasjonale organisasjoner og til en viss grad også enkeltpersoner. Folkeretten er et eget rettssystem, og ikke automatisk en del av den interne (nasjonale) retten og rettspraksis.

 

Mye av «Folkeretten» baserer seg på sedvane og Traktater og Haag-domstolens rettsavgjørelser kan være kilder til folkeretten.

 

Folkerett eller internasjonal rett omhandler i utgangspunktet rettsforholdene mellom selvstendige stater – de mellomstatlige rettsforhold, men vil i visse tilfeller også omhandle rettsforholdene mellom individer og stater, og mellom organisasjoner og stater.

 

Folkeretten og det internasjonale samfunn mangler både en obligatorisk lovgivningsmyndighet, obligatoriske domstoler og tvangsmyndighet. Dette omtales tidvis som folkerettens mangel på vertikale strukturer, og utgjør en av de tydeligste forskjeller på folkeretten og de fleste nasjonale rettssystemer.

Det er likevel en kjensgjerning at folkeretten av statene selv hevdes å være forpliktende for dem, og virkelig eller angivelig oppfattes slik av deres myndigheter.

Hva angår for eksempel overholdelsen av avtaler, tyder meget på at denne er like regelmessig og selvfølgelig mellom stater som mellom enkeltpersoner. Noe annet er at det i det ene som i det annet tilfelle kan forekomme bevisste tilsidesettelser, og at disse, når de finner sted mellom stater, lett vil få særlig iøynefallende og skjebnesvangre konsekvenser.

3       Nøytralitetsbegrepet i folkeretten

3.1          Hva er nøytralitet?

Nøytralitet i folkeretten innebærer at en stat ikke støtter noen side i en væpnet konflikt mellom andre stater eller paramilitære. Man skiller mellom nøytralitet og alliansefrihet, ettersom nøytralitet i folkerettslig betydning ikke kan forekomme før i en konkret konfliktsituasjon. De internasjonale lovene som regulerer permanent nøytrale landområder er den andre Haag-konvensjonen.

Haag-konvensjonene forbyr den nøytrale staten å støtte den ene parten militært eller tillate at dens eget territorium brukes til militære formål. Den forbys derimot ikke å ta politiske eller moralske standpunkt i konflikten.

For Statens sivile borgere er det heller ikke forbudt å ta del i konflikten. Det kan derfor innebære at private næringsaktører kan støtte begge parter i en konflikt uten at landets nøytralitet blir krenket. Næringslivet må imidlertid alltid holde seg innenfor landets lover også i de tilfeller hvor landet er erklært nøytralt etter folkeretten.

Nøytraliteten har også en politisk dimensjon som innebærer at en stat som etter folkeretten er nøytral, likevel kan rammes av indre eller ytre kritikk fordi den støtter (eller påstås å støtte) den ene parten mer enn den andre.

Hovedhensikten for et land å erklære nøytralitet, er å unngå krig og bevare freden.

Det er et stort spørsmål om Norge bidro aktiv med fredsbevarende aktiviteter under 1. verdenskrig.

 

Nøytralitet, under en krig, er den rettstilstand som oppstår mellom på den ene side de krigførende stater og på den andre side enhver stat som ikke deltar i krigen. Nøytralitet inntrer i prinsippet ved krigsutbruddet, uten at det er nødvendig med noen uttrykkelig erklæring fra staten hvorved den tilkjennegir sin posisjon.

Men for å avklare situasjonen krever 3. Haagkonvensjon av 1907 at de krigførende ved krigsutbruddet straks skal meddele dette til de nøytrale stater, og det har vært vanlig at disse offisielt erklærer sin nøytralitet.

Nøytralitet medfører gjensidige rettigheter og plikter. Hvis en krigførende stat ikke respekterer disse, foreligger en nøytralitetskrenkelse. Hvis den nøytrale stat ikke gjør det, kalles det nøytralitetsbrudd.

Hovedinnholdet av nøytralitet kan sies å være at den nøytrale stat er forpliktet til å behandle de krigførende stater likt, iallfall i juridisk henseende, og at disse til gjengjeld må avstå fra handlinger som er til hinder for dette.

Norge var under første verdenskrig et nøytralt land i konflikten, og måtte gå en ofte vanskelig balansegang mellom de krigførende maktenes krav og sine egne forpliktelser som nøytral stat.

Selv om landet ikke deltok i verdenskrigen 1914–1918, led Norge likevel stor skade på menneskeliv og materiell gjennom senkningene av norske handelsskip. Over 2000 nordmenn omkom på havet under krigen. Gjennom hele krigen ble landet styrt av statsminister Gunnar Knudsen (Venstre).

3.2         Politisk blindhet og naivitet

Norges forhold til krig med en annen nasjon kan skrives helt tilbake i juli-august 1814. Krigen med Sverige som varte i knapt 14 dager denne sommeren i 1814 medførte at Norge kapitulerte og vi fikk unionen med Sverige. Karl Johan den svenske kronprinsen sto på sin rett fra Kieler -traktaten om at Norge skulle tilhøre Sverige og en 434 års natt som dansk provins var over. Danmark-Norge var på Napoleons side i krigen og da denne var tapt for Napoleon, hadde den danske kongen dårlige forhandlingskort selv med folkeopprøret i Norge som førte til vår første Grunnlov den 17.mai 1814.

Unionen med Sverige ble en politisk prosess for Norge om å få sin frihet, og i 1905 lykkes vi å unngå krig med Sverige.  Vi ble en selvstendig stat som måtte stå på egne ben. Norge måtte finne sin plass i verdenssamfunnet.  Det politiske Norge etter 1905 la seg på en politisk flertalls politikk om at Norge skulle være et nøytralt land i forhold til stormakts-konfliktene. Og stormakts konflikter var det mange av i verden den gang. Det politiske konsept etter 1905 var at «Norge ikke skulle ha noen utenrikspolitikk» – vi var et nøytralt land som ikke støttet noen parter i en krig.

Denne politiske naivitet og passivitet medførte at Norge ikke engasjerte seg særlig sterkt i de ofte polariserende konflikter som fra 1905 og frem til 1. verdenskrig var sterkt gjeldene særlig på Balkan og i det sydlige Europa.

Mordet på Erkehertug Ferdinand og hans hustru Sophie Chotek den 28. juni 1914. Bildet til venstre ble tatt 5 minutter før de ble myrdet. Tegningen viser Gavrilo Princip skyte mot tronarvingen og hans hustru.

Mordet på Erkehertug Ferdinand og hans hustru Sophie Chotek den 28. juni 1914 i Sarajevo eskalerte krigstrusselen på Balkan. Serbiske nasjonalister sto bak mordene på det territoriet Østerrike-Ungarn den gang behersket. Serbia med støtte fra Russland drev en ekspansiv nasjonalistisk politikk på Balkan og utvidet stadig sin territoriale grense.

Den første verdenskrig startet imidlertid ikke før måneden etter attentatet i Sarajevo. Tyskland støttet av Østerrike-Ungarn gikk til angrep på Frankrike i august 1914. Hensikten var en rask offensiv krig for å besette Frankrike og innta Paris.

I denne krigs eskalerende måned satt norske politikere helt i ro og brydde seg lite om den utvikling til krig som eskalerte seg dag for dag, uke for uke på Balkan.

I midten av juli 1914 var Horten samlingssted for Europas seilerelite. En rekke Europeiske seilernasjoner drev fredelig kappestrid i solgangsbrisen på Oslofjorden. Forretningsmann, gründer og finansmann – Sam Eyde var regattapresident. Det var ingen i Norge som trodde at mordene i Sarajevo ville true Norge.

Krisen på Balkan tårnet seg opp dag for dag og uke for uke. Her i Norge hadde politikerne ferie. Det hadde også Statsminister Gunnar Knudsen. Etter regattaen og festlighetene i Horten, fant Gunnar Knudsen på at han ville seile litt i fred og ro i Oslofjorden med sin seilbåt «Terje Viken». Det passet da fint med en seiltur vestover mot Langesundsfjorden siden han bodde med sin familie på Borgestad ved Porsgrunn.

Statsminister Gunnar Knudsen fikk først vite om starten på verdenskrigen da han tilfeldig la til Kai på Dampskipskaia i Langesund den 27. juli 1914. Da var det klart at krigserklæringen fra Østerrike-Ungarn mot Serbia ville bli offisielt erklært neste dag. Statsminister Knudsens avslappende seilferie ble senere kraftig kritisert av opposisjonen (Høyre), som mente han i lengre tid hadde neglisjert krigsfaren i Europa.

Gunnar Knudsen hadde skvulpet rundt i sin seilbåt i flere dager uten aviser og informasjon om det som skjedde ute i verden.

Sitat fra Knudsens skips dagbok:»Vi hadde vært uten aviser i tre dager og stor var vår overraskelse, da vi i Langesund møtes av den nyhet at man sto på grensen av en europeisk krig», skrev Knudsen i sin dagbok, etter at han i Langesund leste at Østerrike-Ungarn hadde avvist de britiske forhandlingstilbudet og bestemt seg for å erklære Serbia krig neste dag».

Senere ble det politisk rabalder om den «blindhet» og naivitet som norske politikere i regjering hadde utvist med hensyn til utviklingen på Balkan og senere mellom stormaktene Tyskland og England.

Gjennom hele krigens gang viste Knudsen lite utenrikspolitisk engasjement og overlot de diplomatiske vanskelige spørsmål om vår nøytralitet til utenriksminister Ihlen og forsvarsminister Holtfod.

Under hele krigen styrte Venstres Gunnar Knudsen (1848-1928) som statsminister i Norge. Sammen med justisminister Andreas Tostrup Urbye (1869-1955) forsøkte de å finne måter å stagge pressens kritikk mot begge de krigførende partene for å holde konfliktnivået med begge sider så lavt som mulig.

Særlig fikk tyskerne gjennomgå i perioder. Men den norske pressen godtok ikke at regjeringen forsøkte å begrense ytringsfriheten deres. Det endte til slutt med at Urbye måtte gå av i 1917. Foto: Wiki-media Commons.

4     Norge og 1.Verdenskrig

4.1         Blokade

Blokade brukes om en situasjon når et land eller et område får stengt sine tilførsler av varer og tjenester som ledd i en konflikt med et annet land. Blokade kan skje i forbindelse med krig, men det kan og finne sted før, etter eller uten væpnet konflikt.

Under første verdenskrig ble Tyskland utsatt for en blokade av Storbritannia og Frankrike. Nordsjøen og det Engelske kanal ble omfattet at blokaden i den hensikt å hindre forsyninger inn til Tyskland. Nederland, Norge, Sverige og Danmark var nøytrale land. Likeså USA i starten på krigen.

Admiral Sir John Jellicoe og hans flaggskip, slagskipet «HMS Iron Duke».

Britenes sterke posisjon til sjøs med en overlegen marine støttet av Frankrike gjorde etter hvert blokaden svært effektiv. Norske skip skulle kunne imidlertid seile fritt med gods gjennom blokaden til nøytrale land. Men hvis nøytrale land fraktet varer til sitt land som senere ble reeksportert til i dette tilfelle Tyskland, ble skip og last konfiskert av britene. Dette ble det mange diskusjoner om etter visitering av norske skip på fart over Nordsjøen.

På den annen side hvis tyskerne hadde mistanke om at nøytrale skip fraktet gods til England, ble skipene ofte sprengt og senket. Senere innførte Tyskland den uinnskrenkede U-båt-krig hvor så å si all trafikk over Nordsjøen ble angrepet.

For det annet var det umulig å stanse matimport via nøytrale havner, særlig i Nederland. Da matforsyningen sviktet markant utpå vinteren 1916/17, skyldtes det at kornprisene var regulert i Tyskland, men ikke prisene på kjøtt. Det lønnet seg da for bøndene å fôre dyrene med korn og selge kjøtt i stedet til svartebørspriser.

4.2      Norges utenrikspolitikk var tuftet på nøytralitet

Etter den norske uavhengigheten fra Sverige i 1905 ble det bestemt at Norge skulle være en nøytral stat, uten militære tilknytninger eller forpliktelser til noen andre land. En slik nøytralitet kunne best sikres dersom man fikk de europeiske stormaktene til å love at de ville respektere den, og aller helst garantere for den. En garanti var nok i manges øyne det samme som en ensidig forsvarsavtale hvor stormaktene sa seg villige til å beskytte landet mot angrep fra et annet land.

En garanti fikk man derimot aldri. I stedet fikk man i 1907 en løsere avtale med Storbritannia, Frankrike, Russland og Tyskland hvor de godtok norsk integritet og sa seg villige til å støtte Norge hvis landet ba om det.

Særlig viktig var det å ha et godt og stabilt forhold til Storbritannia som var vår absolutt viktigste handelspartner i Europa.

5       Norge ved inngangen til krigen

I 1914 levde det knappe to og en halv millioner mennesker i Norge og, av disse bodde to tredjedeler fremdeles på bygdene. Men landet var inne i en rivende industrialiseringsfase og selv om det jobbet dobbelt så mange i landbruket som i industrien, så passerte den jordbruket i total produksjon før krigen startet. Og det på tross av at Norge faktisk hadde et av Europas mest mekaniserte jordbruk.

Stormaktene står mot hverandre og land merket lysegult var nøytrale land under 1. verdenskrig. Skandinavia samt Holland var nøytrale land.

Jernbaner ble bygget i hurtig tempo og stadig flere av landets fossefall og elver ble tatt i bruk som kilder til billig elektrisk energi som kunne brukes til belysning, kjemisk industri og til å drive maskiner som ellers ville vært avhengige av kull og diesel importert fra Storbritannia.

Mye av investeringene ble betalt med lån fra utlandet gjennom aksjeselskaper hvor eierskapsandeler i selskapet ble solgt stykkevis for å skaffe penger til nye investeringer.

Den norske handelsflåten var av betydelig størrelse med sine 2,5 millioner bruttotonn og bestod for det meste av dampdrevne handelsskip og fiskebåter som var av stor verdi både for nordmennene og stormaktene.

Så hvorfor falt ingen av de krigførende partene for fristelsen til å ta kontroll med Norge da krigen startet? Landet hadde tross alt ingen betydelig militærmakt å snakke om.

Men et angrep på et nøytralt land var fremdeles ansett som brudd på internasjonal etikk og moral og på brudd på folkeretten. Det var noe man ikke gjorde uten å tape ansikt og anseelse i internasjonal sammenheng.

Da kanskje mest av alt i USAs øyne som også var nøytral på lik linje med Norge, Nederland, Sverige og Danmark.

Det er også viktig å huske at en okkupasjon ville tatt store ressurser bort fra slagmarkene på kontinentet og ville krevd en hel flåte bare for å sikre deler av kysten. Dessuten så ville det kanskje presset landets nabostater Danmark og Sverige til å velge side i saken, og det var noe ingen ønsket. Den første verdenskrig fikk, til tross for nøytraliteten, store følger for Norge. Dette fordi man var så nært knyttet den internasjonale handelen og fordi krigens behov skapte økt etterspørsel etter enkelte norske varer i utlandet.

6          Britenes blokade av handelen mellom nøytrale land

6.1         Sjøfarten

Storbritannia ønsket å sperre av hele Nordsjøen for tysk skipstrafikk allerede i november 1914. Dette ville tvinge alle norske skip som skulle ut i Nordsjøen på en lang og farlig omvei igjennom Den engelske kanal hvor britene kunne inspisere skipene for krigsmateriell eller lignende som kunne gå til tyskerne.

Den norske regjeringen kunne ikke godta at britene skulle påtvinge de norske skipene en så stor bør og startet umiddelbart forhandlinger med britene. Resultatet ble at man offisielt godtok at de norske skipene skulle seile en langt kortere vei innom en havn i Skottland for å la seg inspisere der. Mange norske skip tok allikevel lite hensyn til denne avtalen og seilte utenom både for å unngå inspeksjoner og kostnaden med omveien. Den norske skipsfarten opplevde stor pågang fra begge sider den første halvdelen av krigen i Europa.

I Norge ble det satset kraftig på å produsere og fremskaffe varer som økte i etterspørsel på kontinentet. Særlig populært var norsk fisk, både på boks, som makrell og sardiner som var både lett å transportere og oppbevare, tørrfisk og fiskeolje.

Tyskerne var også svært interessert i å kjøpe mineraler og nitrat som ble brukt som kunstgjødsel, men også i ammunisjonsproduksjon. Hjemme i Norge var man avhengige av tilgangen på britisk kull og halvraffinert olje, også kalt bunkers, som ble brukt som drivstoff på mange skip.

Tyskerne hadde på sin side lite å tilby av tilsvarende livsviktige varer, noe som var med på å vri handelsbalansen i Storbritannias favør. Tyskerne hadde imidlertid et godt forhandlingskort og det var produksjon av avansert utstyr og maskineri til den norske industrien som var i stor ekspansjon på grunn av krigen.

Med økt etterspørsel av varer økte også prisene som de norske rederne og skipperne kunne ta for selve transporten. Transportprisene økte både på grunn av etterspørsel, og av at de tyske ubåtene begynte å gjøre innhugg også i den nøytrale skipstrafikken etterhvert som krigen dro ut i tid.

I 1914 kostet det rundt 4,60 kroner å frakte ett tonn med varer over Nordsjøen; tre år senere var prisen økt til i snitt 260 kroner per tonn! Skipsaksjene steg til det seksdobbelte og mange tok opp lån for å kjøpe aksjer og investere i handel og sjøfart. Denne perioden har senere gått inn i norsk historie som den såkalte «jobbetiden» hvor alt fra lærere til snekkere fant frem sparepenger og tok opp lån for å være med på den eventyrlige prisveksten i skipsaksjer og handel.

I det korte løp var det mange som tjente gode penger, særlig blant norske fiskere. Så lenge krigen raste i Europa var det lite som tydet på at etterspørselen ville avta. Men mange tapte også både arv og sparepenger når skipet de hadde betalt for ble senket med mann og mus. Totalt mistet 1892 norske sjømenn livet som følge av krigshandlinger under den første verdenskrig.

Britenes blokade av Nordsjøen og den Engelske kanal hindre livsviktige forsyninger til Tyskland. De nøytrale land i Skandinavia kunne likevel handle med Tyskland.

6.2         Ubåtkrigen

Ubåtkrigen skulle vise seg å bli en stadig større utfordring for den norske utenrikshandelen, og dermed også den norske utenrikspolitikken, fra 1915 av. Britene la hele tiden mer og mer innsats inn på å hindre fienden (Tyskland) i å få forsyninger fra andre land.

Fra høsten 1916 krevde britene og franskmennene at norske fiskere og redere skrev under på en hemmelig avtale om at fisk fanget med redskap eller garn eller av skip drevet med olje eller kull som hadde sitt opphav i Storbritannia ikke fikk selges til Tyskland. Hvis skip fra den britiske nordsjøblokaden stoppet norske handelsfartøy eller fiskeskuter på vei til Tyskland måtte mannskapet bevise at de ikke hadde benyttet britisk utstyr til å gjøre sin fangst. De høye prisene gjorde allikevel at mange fiskere tok sjansen på å seile til tyske havner med det de hadde frem til britene gjorde alvor av sine trusler og stanset all kulleksport til Norge vintermånedene 1916-1917.

Da den tyske marinen nok en gang besluttet å gå til uinnskrenket ubåtkrig i januar 1917 gikk den norske handelsflåten på så store tap at man gikk med på å leie ut mesteparten av de norske skipene til å drive transport for britene mot at de sikret leveransene av kull til Norge ut krigen.

U-9 en U-båt type som ble satt inn i blokadekampen mot britenes slagskip og slagkryssere.

Beretning fra september 1914:

Britene patruljerte Nordsjøen for å hindre tyske marinefartøy å slippe ut av havnene sine, og bekymret seg mest om miner og fiendens store slagskip. «Jeg tror ikke noen helt innså at en ubåt kunne gjøre skade», mintes en britisk kadett etter krigen. Selv sjefen for den keiserlige tyske høysjøflåten hadde vansker med å ta rikets vesle ubåtstyrke alvorlig. Admiral Alfred von Tirpitz, som hadde gjort Tyskland til en krigsmakt på sjøen, regnet bare i slagskip.

Ute i Nordsjøen gikk ubåtenes oppdrag ut på at de skulle trenge inn i Den engelske kanal og senke britiske transportskip som fraktet soldater til vestfronten i Frankrike. Ingen forestilte seg at U-9 kunne true panserkolosser og slagskip.

 

Den norske handelsflåten led store tap som følge av ubåtenes herjinger. Da den uinnskrenkede ubåtkrig ble innført av tyskerne, led handelsflåten store tap. Totalt mistet man 829 norske skip i denne perioden av krigen og mer enn 2000 norske sjøfolk omkom på havet.

Minnehallen var i utgangspunktet bygget til minne over norske sjøfolk som satte livet til under første verdenskrig. Siden 1945 har den også vært til minne om de som omkom under andre verdenskrig. Minnehallen er formet som en pyramide. Idéen er at den skal framstå som et sjømerke og en varde. Den er oppført av granittblokker som ble uthogd fra fjellet like ved. 

Da amerikanerne gikk med i krigen truet britene med å kutte viktig varehandel hvis ikke nordmennene innskrenket handelen med tyskerne ytterligere.

I løpet av krigens siste sommer la britene et belte av miner fra nordkysten av Skottland inn til norsk territorialgrense hvor Norge hadde store problemer med å hindre tyske ubåter i å slippe igjennom og ut i Nordsjøen. Da britene truet med å krenke norsk suverenitet og patruljere kysten selv gikk norske myndigheter med på å minelegge strekket.

Det har blitt sagt at Norge med sin stadig mer vestvendte politikk gradvis ble trukket inn i krigen på England og Frankrikes side. Den norske historikeren Olav Riste har karakterisert Norges rolle som å være en nøytral alliert; “The Neutral Ally”. For tyskerne var det lite de kunne gjøre. De var avhengige av all den fisken de kunne få fra Norge, og de kunne heller ikke begynne å senke norske skip i hytt og pine da det mest sannsynlig ville presse både Norge og de andre skandinaviske landene over på britisk side.

7          Norges bidrag til krigsmaskineriet i Tyskland og England

Som et nøytralt land måtte Norge som stat behandle de krigførende parter så likt som mulig på det politiske plan. Lover, regler og forordninger som ble innført måtte behandle de krigførende på samme måte.

Privat virksomhet derimot, ville regjeringen ikke legge seg opp i og handel mellom parter var basert på tilbud og etterspørsel, pris og profitt.

Denne balansen førte til at Norge på en rekke områder bidro til å smøre krigsmaskineriet i begge de krigførende land.

7.1         Kontrabande

Kontrabande er en betegnelse på alle varer som er ulovlig å innføre, eie, besitte, omsette eller lignende grunnet sin illegale natur. Normalt brukes ordet om varer som er forbudt å bringe over landegrenser, kjent som smuglergods. I sjøfart er kontrabande alle former for illegal last.

Ved krigens utbrudd utarbeidet britene omfattende kontrabandelister over varer som var forbudt å frakte til Tyskland.

Som nøytralt land var Norge forpliktet til å følge disse listene. Det ble derfor veldig vanskelig for Norge å frakte varer fra et nøytralt land til Tyskland. Varer derimot som var produsert i Norge kunne fraktes til begge parter.

Før 1. verdenskrig hadde Norge en utstrakt og viktig handel med Tyskland. Den rivende teknologiske utvikling i Norge var helt avhengig av teknisk materiell og utstyr som ikke kunne produseres i Norge.

I begynnelsen av krigen importerte Norge store mengder varer som landet stort sett ikke trenge alt av. Overskuddet ble re-eksportert til Tyskland til særdeles gunstige priser. Re-eksporten til Tyskland skapte stor irritasjon hos britene og det var ikke alltid like lett å balansere varetransporten fra Norge som et nøytralt land til de krigførende parter.

I januar 1914 før krigen brøt ut importerte Norge 4,75 tonn tinn til landet. I januar året etter i 1915 importerte Norge 277 tonn tinn. Eksportforbudet av tinn ble omgått og havnet i Tyskland. Norge kunne da som nøytralt land eksportere varen til Sverige som også var et nøytralt land som videresolgte varen til Tyskland. Det samme forholdet gjaldt Danmark som også var et nøytralt land i krigen.

På grunn av krigen ble det en enorm etterspørsel etter varer til den Tyske krigsmaskin. Alt fra matvarer til metaller krevdes for å holde krigsmaskineriet i gang.

Norges regjering måtte også hindre at matvareimporten til Norge stoppet opp. Spesielt viktig var det å få kon laster inntil Norge for å hindre at befolkningen skulle sulte.

Et skip med forsyninger ligger ved Langkaia i Oslo og losser matvarer til den norske befolkning. Oslos Havnelager sees til venstre.

7.2         Fiskeeksport

Blokaden av Nordsjøen var et hinder for transport til Tyskland, men transport av viktige varer fra Norge, var en stor mulighet. Tyske lasteskip seilte langs Norskekysten og kjøpte opp all den fisk det var mulig å komme over fra Egersund i syd til Lofoten i Nord. Dette gjaldt all fersk fisk, saltet fisk, klippfisk, skrei, rogn, tran, sildeolje og hermetikk.

Denne virksomhet kunne ikke britene hindre og britene kunne ikke krenke et nøytralt lands sjøterritorie.

Norsk fisk ble eksportert til begge parter i krigen.

 

Fisken ble losset i danske havner og re-eksport til Tyskland. Spesialvogner for transport av fisk gikk til Trondheim for ombordlasting av fisk som havnet i Tyskland. Denne handelen irriterte britene, men det var lite de kunne gjøre da de importerte like mye fisk fra Norge som Tyskland. Prisene på fisk gikk i været og mange gjorde strålende forretninger langs hele kysten.

 

7.3         Hvalolje som råstoff i krigsindustrien

Norge var en av verdens største land på hvalfangst. Store mengder hvalolje kom hjem til Norge og til DeNoFas fabrikker i Fredrikstad. Her kunne man foredle hvalolje til spisefett og såpe. Et biprodukt av såpeproduksjonen var «glyserin». Dette biprodukt ble solgt både til England og til Tyskland. Glyserin var ekstremt eksplosivt når det ble tilsatt svovel- og salpetersyre og var en viktig ingrediens i produksjon av eksplosiver.

I tillegg hadde hvaloljen en særdeles viktig funksjon for impregnering av sko-tøy for å kunne holde seg tørr på føttene, våpenolje og brensel til feltkjøkken. Dette var viktige forsyninger til de krigførende parter som utover i krigen lå stuet sammen i skyttergraver langs hele vestfronten.

I mars 1915 ble 30 tonn glyserin sendt til Tyskland, til britenes store irritasjon og den norske bedriften DeNoFa nøt godt av krigskonjunkturene da prisen var unormale høye sammenliknet med tiden før krigsutbruddet.

DeNoFa rolle under krigen var merkelig da fabrikken både var eid av tyske og britiske næringsinteresser og investorer. Til slutt greide britene å hindre eksporten av hvalolje til Tyskland.

7.4         Nikkelmalm ble benyttet til å forsterke stål

I Kristiansand var det et annet selskap som opplevde gylne tider for sin eksport. Våpenindustrien og verftsindustrien som bygde panserskip og undervannsbåter, kunne ikke klare seg uten nikkel som en tilsetning til stål. Det var nikkelstålets unike egenskaper som utløste den enorme etterspørsel etter nikkel. Undervannsbåter kunne med nikkellegering tåle mye høyere trykk og panserstål fikk en mye større motstand mot granattreff med nikkel-tilsetning enn uten. Spesielt var dette viktig for de store panserskipene som ble bygget med tykt panser både i skuteside og på dekk.

I tillegg ble nikkelstålet brukt i kanonløp og i torpedoer og granater for at de kunne trenge gjennom panserbeskyttelse uten nikkellegering.

Torpedoen som traff det norske skipet «Belridge» i starten av krigen inneholdt nikkel fra Kristiansand da torpedorester funnet i skipet ble analysert.

I tillegg til nikkelstålet var også molybden fra molybdengruvene i Norge viktig da dette ble brukt i stållegeringer for å øke smeltepunktet og gjøre stålet mer robust. Dette var også et viktig produkt i våpenindustrien under 1. verdenskrig. Brukt som tilsetting gjorde nemlig molybden panser- og kanonstål ekstra viktig for våpenindustrien. Brukt som tilsetting gjorde nemlig molybden panser- og kanonstål ekstra hardt og seigt. Molybdengruven på Knaben var størst i Europa og trolig den viktigste bedriften for utvinning av malm med molybden.

Sam Eyde og Jacob Børresen som begge spilte en viktig rolle i eksport av råvarer i forbindelse med flåtekappløpet før og under krigen.

Britene prøvde med alle politiske midler å stanse nikkeleksporten og molybdeneksporten til Tyskland, men skipene med lasten seilte fra Kristiansand opp langs norskekysten til Oslofjorden, over fjorden, langs Svenskekysten til Tyskland.

 

7.5         Eksport av kunstgjødsels og ammoniumnitrat

Sam Eyde og Birkeland hadde tidlig på 1900 tallet utviklet metoden for å produsere kunstgjødsel og ammoniumnitrat. Slik produksjon foregikk både på Notodden og på Rjukan. Disse produktene var ikke bare anvendelig til gjødsel, men kunne også benyttes til å lage sprengstoff.

Det samme kunne Norgessalpeter etter at det var omdannet til salpeter. Det var derfor ikke bare bønder som var interessert i produktene produsert i Telemark. Den tyske våpenindustrien viste stor interesse for produktene produsert ved Hydros fabrikker. Den franske våpenindustrien var også avhengig av import av nitrat fra Norge. De norske produsentene tjente godt med penger på krigens gang og på eksporten av ammoniumnitrat.

Dette gikk på bekostning av produksjon av Norgessalpeter og leveransene til bøndene stoppet opp. I en allerede vanskelig matproduksjonsperiode for Norge under krigen, gjorde dette landbruks-krisen enda større.

7.6         Aasen-granaten

Nils Waltersen Aasen fra Rissa i Nord-Trøndelag skulle få navnet sitt kjent i internasjonal våpenindustri. Asen sto bak en oppfinnelse som skulle spre økonomisk suksess, lemlestelse og død på slagmarkene i hele Europa under 1.verdenskrig. Aasen konstruerte den første «moderne» håndgranat med sikkerhetssplint og tidsforsinket mekanisme.

Det norske forsvaret var ikke interessert i Aasens oppfinnelse. Stormaktene i Europa derimot tok imot Aasens oppfinnelse med åpne armer. Under 1. verdenskrig fikk han med franskmennenes hjelp etablert 13 fabrikker i Frankrike med 13 000 kvinnelige arbeidere. Granater ble produsert på løpende bånd.

Det var trolig en Aasen-granat som ble brukt i attentatet i Sarajevo som utløste 1.verdenskrig.

Aasens formue ble sterkt redusert på grunn av uheldige finansielle spekulasjoner, og at han ikke hadde sørget for å få tatt patent på mange av sine oppfinnelser. Han døde av tuberkulose i 1925i Wisconsin, USA mens han søkte amerikansk finansiering.

Virksomheten til en rekke bedrifter passer dårlig med forestillingen om Norge som fredsnasjon. Men de bedrifter som er nevnt ovenfor var langt fra de eneste som terget britene fordi de forsynte bl.a. Tyskland med krigsviktige råvarer.

7.7         Svovelkis i krigsindustrien

Den norske svovelkisen fra Orklas gruver i Orkdal var svært ettertraktet da den inneholdt 45 prosent svovel. Mesteparten av produksjonen gikk til Tyskland. Av svovelkisen ble det fremstilt svovelsyre som kunne brukes til fremstilling av eksplosiver.

Ved siden av ammoniumnitrat var svovelsyre det viktigste kjemiske råstoffet i sprengstoff. Som bonus fra de norske gruver som utvinner svovelkis, ble det også tatt ut kobber som igjen var viktig for produksjon av granathylser. Tyskland var ikke selvforsynt med svovelkis og derfor ble Norge en særdeles viktig handelspartner under krigen.

 

Tyskerne betalte 2-3 ganger mer for kis og kobber enn det engelskmennene kunne tilby og derfor ble Tyskland en viktig handelspartner for norsk gruve- og malmindustri.

Den økende handelen med Tyskland irriterte britene og det var et konstant press på så vel norske myndigheter som på de private selskaper som eksporterte viktige råvarer til Tyskland.

Dette medførte etter hvert at samtlige gruveselskaper, en rekke smelteverk, fiskeforedlingsbedrifter, kullkompanier og rederier ble nektet britisk kull.

Dette var et ledd i å hindre eksporten til Tyskland. Nå var det slik at en del av Norges eksport av de samme varene gikk også til England, slik at britene også var avhengig av at hjulene var i gang i Norge. Derfor ble embargoen av kull ikke så omfattende som man fryktet.

7.8         Bomullsimporten til Norge

Britene festet et stadig sterkere grep om den norske utenrikshandelen og blokaden var et stort hinder, men man måtte for enhver pris unngå britisk vrangvilje. For regjeringen var det viktig å hevde nøytralitet samtidig som en måtte tilpasse seg britenes stadig strengere krav.

I starten av krigen hadde bomull vært en uskyldig vare som tyskerne fikk importere i store mengder fra USA. Da bomull viste seg å være en særs viktig vare i våpen- og sprengstoffindustrien i Tyskland, kom den raskt på kontrabandelisten. Den tyske importen fra USA stoppet opp.

Nitrocellulose, også kalt cellulosenitrat eller skytebomull, er et kraftig sprengstoff fremstilt av cellulose og salpetersyre. Stoffet anvendes blant annet som en bestanddel i dynamitt og enkelte former for røyksvakt krutt.

Den økende etterspørsel etter bomull, førte imidlertid til at bomullslastene ble omdirigert til skandinaviske havner og sendt videre til Tyskland med jernbane og skip gjennom nøytralt farvann.

I 1915 hadde den norske bomullimporten økt fra 460 tonn før krigen til 6600 tonn i 1915. Bomullsfabrikkene i Norge tjente gode penger på re-eksport av bomull til Tyskland.

7.9         Jernmalm fra Narvik

Store mengder jernmalm var funnet på slutten av 1800 tallet i Kiruna i det nordlige Sverige. Problemet var ikke å utvinne malmen, men å få den eksportert til markedene i Europa. Bottenviken var ikke isfritt og derfor ble Narvik en ideell utskipningshavn for svensk malm. Malm-kaia i Narvik ble bygget i 1904 og transporten av svensk malm på Ofotbanen starte for fullt frem mot 1. verdenskrig.

Sverige som nøytralt land kunne fritt eksportere jernmalm til Tyskland. Tyske skip og skip fra nøytrale land kunne seile i norsk nøytralt farvann langs kysten til Tyskland uten store trusler fra britene. Det er ingen historisk hemmelighet at Sverige var meget tysk-vennlig og det gikk endog rykter at Sverige ville forlate sin nøytralitet og gå inn i krigen på Tysklands side. Dette ble det ikke noe av, men sympatien for Tyskland varte gjennom hele krigen.

Malmbanen fra Kiruna til Narvik.

 

7.10      Norge ut av nøytraliteten

Mot slutten av krigen la britiske marinefartøyer et minebelte tvers over Nordsjøen helt inn til norsk territorialgrense. Britene krevde videre at Norge skulle videreføre minefeltet helt inn til kysten for å stoppe de tyske ubåtene.

Royal Navy truet med å gjøre det selv om ikke norsk marine la ut minene. Norske myndigheter følte seg presset og imøtekom kravet fra britene. Da krigen sluttet i november 1918, hadde Norge klart tatt parti med England og Frankrike, og nøytraliteten hang i en tynn tråd.

7.11      Gevinst og profitt

Norges nøytralitet under 1. Verdenskrig var en vanskelig politisk balansegang. Det var viktig å behandle de krigførende parter så likt som mulig, selv om det var en umulighet.

Norsk næringslivs produkter og spesielt fisk og den råvareproduserende del av næringsvirksomheten, ble eksportert til begge de krigførende parter.

Britene presset hele tiden politisk og diplomatisk på for å hindre eksport og reeksport til Tyskland. Det norske kongehuset med Kong Haakon VII i spissen var britisk vennlig og kongen og hans familie la et stort press på regjeringen for å behandle britene bedre enn tyskerne.

På den annen side hadde norsk næringsliv før krigen et viktig og utstrakt handelssamkvem med Tyskland på viktige områder for Norge. Flere statsråder i Gunnar Knudsens regjering var eiere eller tidligere eiere av bedrifter som hadde et nært forretningsmessig forhold til tyske bedrifter.

Norge greide å utnytte sin posisjon og næringslivet i Norge blomstret. Høye priser på de fleste produkter vi klarte å eksportere til de krigførende parter, medførte store gevinster og gigantisk profitt, selv om mange nordmenn også tapte sine sparepenger når skip ble senket og last forsvant i dypet.

 

Kilder til historien:

  1. Norge og 1. verdenskrig «Inn i katastrofen» av Roy Andersen
  2. Norge og 1. verdenskrig «I britenes klør» av Roy Andersen
  3. Kilder på internett.
  4. Andre historiske kilder – «Menneskenes liv og historie» Carl Grimberg.
Filed under: Artikler, Historiske godbiter

Jakten «Christine» Skrevet av: Leif Kristian Lauritsen

Jakten «Christine»

Skrevet av: Leif Kristian Lauritsen

Medlem av Langesund og Omegns Sjømannsforening

Jakten «Christine» ble bygget som seil-jakt ved Kinsarvik Båtbyggeri i Hardanger i år 1875. Brutto register tonn 99 – dødvekttonn 140. Kallesignal LIBY. Etter sjøsettingen i 1875 er det ukjent eier(e) frem til 1922.

Første registrerte eier er Olaf Refnes fra Stokksund i år 1922. Skuta fikk da innmontert sitt første maskineri, en Wichmann på 86 HK. Olaf Refnes eide skuta frem til år 1938 som frakteskute som jakt.

Året 1938 ble skuta solgt til Nils Påske på Besaker. Skuta fikk etterhvert flere og større ombygninger. Først ble jakte-seilet revet bort og erstattet med krysserhekk.

Senere ble skuta kappet midtskips og forlenget 18 fot. Hun fikk nå en målt lengde på 90 fot og en lastekapasitet på 170 tonn. Hun fikk også innmontert en ny semi-diesel – Bruvoll tosylindret på 150 HK.

I tiden etterpå ble hun satt inn i fraktefart på strekningen Øst-Finnmark i nord og svenskekysten i Sør. Dette var farts-området frem til 1967.

En trist historie hendte skuta på reise fra Bergen til Trondheim. Ved Ulvesund Fyr nor for Måløy kolliderte skuta med et annet fraktefartøy etter svingen ut mot Stadt-havet. Skade ble så store at begge fartøyer sank til bunds.

Dette er Leif Kristian historie om «Christine». Langesund og Omegns Sjømannsforening fikk gave fra Leif Kristian et fotografi av et daværende moderne kystfraktefartøy fra 1960 tallet. Leif Kristian var selv skipsfører på «Christine» i to år i 1963 og 1964.

Leif Kristian Lauritsen holder sitt foredrag.

I samtale med Knut B. etter foredrag fortalte Leif Kristian videre, Christine gikk ofte med frosset mink-for fra Øst-Finnmark til Østlandet. Det var mink-farmene på Østlandet og helt til svenskegrensa som skulle ha dette foret. Når skuta passerte Lindesnes økte fraktraten med kr 25,- pr tonn?? Turen fra Øst-Finnmark til Østfold tok 4,5 døgn normalt.

Det var viktig å holde det frosne mink-foret frossent og at det ikke smeltet i varmen på Østlandet. Det krevde en ekstra innsikt og innsats for å få dette til.

Nordover tok skuta gjerne en sving innom Hydros anlegg på Herøya og tok med seg fullgjødsel tilbake nordover. Den tok også som dekkslast materialer og tømmer til anleggsarbeider i Kirkenes.

«Christine» som jakt før ombyggingen.

«Christine» som frakteskute på kysten etter ombyggingen.

Filed under: Artikler, Bilder og historier, Historiske godbiter

2 mai – Besøk fra Fredrikstad sjømannsforening

Torsdag 2 mai.

Vi får besøk fra Fredrikstad Sjømannsforening.  Ca. 18 medlemmer av Fredrikstad Sjømannsforening ankommer på besøk til oss i våre lokaler den 2.mai kl.1030.

Det vil bli serverer kaffe og en liten kakebit. Fredrikstad sjømannsforening blir i våre lokaler med omvisning og sjømanns prat  ca. 1 time. Deretter vil Knut som vert for besøket, ledsage de besøkende til Langesundsfjordens Kystlag hvor det planlegges å kjøre i gang flere FM-motorer og litt mer sjømanns prat. Deretter forsetter besøket til Victoria Gjestgiveri hvor de skal ha lunsj frem til ca. 1330.

Fredrikstad Sjømannsforening forsetter deretter til Sandefjord og tar Fjord Lines ferge til Strømstad for så å reise hjem.

Fredrikstad Sjømannsforening tar hvert år en utflukt til andre Sjømannsforeninger og i år valgte de å besøke oss. Det synes jeg var veldig positivt og jeg håper at flere av våre medlemmer har anledning til å møte sjømanns venner til en hyggelig prat i våre lokaler den 2.mai kl. 1030. Vi er også invitert til å besøke Fredrikstad Sjømannsforening etter avtale når det måtte passe for oss.

 

Filed under: Artikler

Erter, kjøtt og flesk på menyen 14.11.

Erter kjøtt og flesk. Sjøens matrett nr. 1

På nettet kan vi lese følgende om retten som servers onsdagen 14.11.:

Erter kjøtt og flesk er vel kanskje den retten som har lengst tradisjon til sjøs. Det var slik man oppbevarte maten før; saltet kjøtt og flesk, det være seg okse, svin eller sau. Det vanligste var nok sauekjøtt og flesk og erter som var tørket og oppbløtt igjen sammen med godt holdbar kålrot.

WEB redaksjon garanterer for at råvaren er av den høyeste kvalitet, og Stuert Jørns kokekunnskap kjenner vi alle til, så her er det bare å sløyfe frokost og lunsj og komme nyvasket og sulten kl 19:00 for en aperitiff,  så er man klar for et fullgodt sjømanns måltid kl 20:00, da slår Lasse i skipsklokken, og vi går ned og fyller opp de tomme magene våre.

Filed under: Artikler

Førstereis av Tor Alrik Dahl

Førstereisgutten

For 56 år siden satt en liten gutt, ca. 150 cm høy, seg på et propellfly fra Braathen for å fly til Rotterdam, for å gå ombord som maskingutt på MT Borga av Bergen. Hva er det som driver en urban gutt uten familietradisjoner på sjøen og velge en slikt løp?

Tro det eller ei, jeg tok et bevisst valg, i dag vil man kalle det karrierevalg, det var det ikke, men kanskje med litt velvilje noe i nærheten av et karrierevalg.

Det etter at jeg gjennomførte framhaldsskole på handelslinjen og fått et såkalt handelsbrev, fikk jeg volontørstilling i Bergen Kredittbank. For de som er kjent i Bergen og har vært på utelivet i nyere tid, lå banken i de lokalene som i dag har navnet Banco Rotto. Et fantastisk bygg, marmor i alle kanter, med kontorsjefen som overvåket alt fra sitt kontor midt på gulvet.

En liten digresjon om Banco Rotto. Da jeg satt som styreformann i Skjærgården Hotell og badepark fantes det en person i styret med stor makt og som disp

onerte mye penger, Harald Bastiansen, administrerende direktør i KLP. En person som jeg fikk god kjemi med og som var litt spesiell og i overkant samfunnsinteressert.

Som direktør i KLP så han seg alltid omkring etter mulig eiendomsprosjekt som selskapet kunne investere i. En dag ringte han meg og spurte om jeg kjente til et bygg i Bergen, som hadde huset en bank og som nå stod tomt. Han hadde sett på det som en mulig god investering for KLP.

Slik endte jeg opp som en rådgiver for kapitalkreftene, jeg anbefalte selvfølgelig kjøp av bygget, om det ble en god investering vet jeg ikke. Men KLP navnet er fremdeles på bygget, og når jeg er i Bergen hender det at jeg går innom for å føle beina mine på Marmor gulvet. Det var forøvrig Gino Valente som drev restaurant de første årene, også han i styret på Skjærgården.

 

Tilbake til karrierevalget. Mesteparten av min jobb var å gå rundt til alle notabiliteter i Bergen sentrum og kreve inn penger på lån som forfalt. Jeg hadde med nye aksepter, dvs. datidens gjeldsbrev, med den nye lånesummen på og som ble underskrevet av meg når jeg hadde fått pengene. Det var ikke snakk om nettbank den gangen, banken hadde service helt ut til kunden.

I den forbindelsen var jeg også innom et firma som drev med kjøleteknikk. Aanonsen kjøleskap husker nok de som tilhører min generasjon.

På den tiden hadde ikke folk eget kjøleskap. Det ble satt opp frysehus med små skap i, folk leide da et av skapene hvor det hentet frysevarene sine i når de hadde behov.

Aanonsen i Bergen hadde ansvar for flere av disse kontainerene rundt omkring i distriktet. Daglig leder var sønn til en av min mors venninne, så litt kjente jeg han fra det private, så nysgjerrigheten min drev meg inn i kjernen av det som ble mitt valg. Kan jeg få jobb hos dere som lærling? Nei da må du skaffe deg utdannelse, hvordan var mitt neste spørsmål, Statens kjølemaskinistskole i Trondheim.

Selvfølgelig ble det til at jeg kontaktet skolen, som den gangen var underlagt fiskeridepartementet og skulle utdanne frysemaskinister til fryseanleggene rundt i det ganske land som levert is til fiskeflåten.

Fra 1964 fikk skolen navnet Staten kjølemaskinistskole, men fremdeles, og langt opp i 1990 tallet, var den en del av Fiskeridepartementet, en av de skolen de drev relatert til fiskeindustrien.

Jeg fikk da tilbakemelding at jeg måtte minst ha 1 års verksteds erfaring, eventuelt fartstid i maskin. Da begynner vi å nærme oss en konklusjon på hvorfor valget ble som det ble.

Jeg hadde da på min kundeliste, som jeg besøkt jevnlig med brev og nye aksepter, Mowinkels rederi. Da begynt jeg å mase på kontorsjef, har dere en ledig båt for en som vil reise ut for å få fartstid? Svaret var ja, det har vi MT Borga som ligger i Rotterdam for 10 års klassing har brukt for en maskingutt, men du må på hyrekontoret og snakke med mønstringsfolket.

Så sagt så gjort, hyrekontoret sto også på min kundeliste. Godt med kontakt er viktig, i dag heter det nettverk. Ja, hyre kunne jeg få på MT Borga, men jeg måtte ha underskrift fra mine foreldre at jeg fikk lov til å ta hyre.

Det ble en både glad og sur kveld da jeg presset på for å få under skrift på papiret som ga med tillatelse til å ta hyre.

Min mor grein husker jeg, min far jublet inni seg, men var nok mer enn glad for at jeg forsvant. To gutter på et 8 kvm rom og en på 4 år på foreldresoverommet, gjorde vel sitt til at jeg fikk underskriften hans, min mor skrev aldri under.

Da var mølla i gang. Jobben i banken måtte sies opp og pass måtte skaffes, det nærmeste jeg hadde vært utlandet var en tur til Östersund med min morfar. en fem seters bil med syv stykker i bilen. Det jeg husker fra den tur var at jeg grudde meg til tilbaketuren, det var noe trangt og innelukket, det ble jo røykt med lukket vinduer.

Oppsigelsen i banken ble også en selsom opplevelse. Kontorsjefen som ganske tidlig hadde skjønt at jeg dessverre manglet et gen som har med å gjøre at du automatisk tar folk med mange striper eller store kontor helt alvorlig bare på grunn av kontoret.

Bankens direktør og hans kontorsekretær kunne ikke få det til å rime at jeg gikk rett inn til sjefen med posten hvis døren var åpen, og sa hei, her er posten din, det var noe med luen i hånden jeg ikke hadde forstått. Det har jeg forsåvidt ikke forstått enda, 56 år senere.

Jeg var helt sikker på at de var glad for å bli kvitt den lille frekke bergensgutten som nok var i overkant tjuagutt, for de fleste. Men nei da, den gang ei, jeg måtte på teppet til kontorsjefen, her måtte de argumenteres for å få gå litt før oppsigelsestiden. Han forsto ikke min grunn til å slutte, muligheten for en karrière var stor, mente han. Da avsluttet jeg med å vise til de 5 eldgamle karene som satt på postmottaket, de var vel mellom 21 og 24 år og sa at der ønsker ikke jeg å ende.

Da ble det slutt på motargumentene og jeg fikk slutte, med visdomsordene, De herr Dahl, vi var ikke dus og det skjønte jo ikke jeg alltid, De må slutte å se dem selv gjennom andres øyne, de hadde ikke endt der inne. Vel nå gjorde jeg jo ikke det, heldigvis. Min fetter begynte året etter meg og arbeidet i banken i femti år, selv om banken skiftet navn noen ganger, og han hadde et godt liv der.

MT Borga på 13.737 brutto tonnasje og dødvekt 20.448. Hadde MAN. dobbeltvirkende på BHK 7950. Bygget av Masch. Augsburg-Nurnburg, Augsburg. Fart var på 15 knop og hun var 180,13 meter lang og 22 meter bred. Det at motoren var dobbeltvirkende og hadde to pakkbokser, ble på mange måter lærerikt, men også slitsomt. MT Borga ble hugget opp i Pakistan i 1981 under navnet MT Pistis.

Jeg ble for første gang i mitt liv sendt til utlandet med et fly til Rotterdam, en Braathens Fokker F-27. En lettmatros som hadde vært ut før, skulle være med og passe på oss, vi var nemlig også et par andre førstereisegutter, blant annet en byssegutt fra Rendalen på 14 år, selv jeg syntes han var liten. Slik var det i 1962, var du 14 år kunne du mønstre på i byssa som byssegutt, var du 15 år kunne du mønstre på dekk og var du 16 i maskin, vi var barn med dagens øyne.

Men vi kom oss frem og ombord, hvordan klarer jeg ikke å huske og det må vel være et massivt inntrykksregime, med flybussen fra Bergen sentrum ut til Flesland og fly derfra til Rotterdam. Husk at i 1962 var bare det å sitte flybussen store greier.

Hva husker jeg fra selve båten og de 10 måneden jeg var ombord der? Mye, det hadde ikke vært vanskelig å fylle både en og to artikler med det stoffet. Men først og fremst det å bli puttet ned i sylinderen for å renske ut eksoskanalen. Med meisel, stålbørste og skrape og svetteklut forsøkt jeg å overleve, varmen var uutholdelig, men en fikk ikke komme opp før førstemaskinisten var fornøyd.

Hvorfor havnet jeg der nede, i en sylinder som var så dyp at jeg ikke kom meg opp uten hjelp? Jeg var minstemann.

Baks tørn to dager i uken innbefattet vasking av gulv som besto av en linoleum som var i oppløsning. Besetning besto av veldig mange som hadde traumer fra krigen og de drakk friskt for å dempe nerven. Da gikk vasking greit, men så ble de edru eller fra de sluttet og til de ble ordentlig edru var tøff, du vasket aldri godt nok.

Men på lørdags inspeksjon, var forståelsen større fra Kaptein og Chief. Ønsket om å skifte ut belegget ble ikke funnet nødvendig av inspektøren, det er jo tross alt 48 mann ombord så det kan ikke være så vanskelig å holde det rent. De forsto problemstillingen.

Den samme kaptein møtte jeg ikke før vi var på vei til Aruba, da ble jeg bedt om å gå til vingtank nummer 4, da kaptein vil snakke med meg. Jeg så ingen ved vingtank nummer 4, den var full av vann, men plutselig dukket en hvalross opp av tanken, klar for medarbeidersamtale. Avansert svømmebasseng.

Tiden ombord gikk fort og en lærte mye om maskiner og tungolje separatorer. Mye takket være en av rederiet yngste førstemaskinister, bare 24 år. Han tok meg under sine vinger og satt meg på vakten sin i løpet av et par måneder. Det var åtte måneder med opplæring, lærerikt for en som bare hadde skrudd i stykker mopeden sin.

Hvordan gikk det med karrieren og ønsket om å bli kjølemaskinist? I en av de avisen vi fikk ombord fant jeg en annonse for Sjømilitære korps, slengte inn en søknad om å få begynne der på maskinlinje. På en dårlig linje i Rødehavet fortalte min far at jeg hadde fått et brev fra Marinen som fortalt at jeg innkalt til rekruttskole i Horten 1. juli. Litt flaks har en av og til, vi skulle til Venedig med en oljelast og vist alt gikk greit, vil jeg være hjemme to dager før jeg skulle møte i Horten. Det gikk bra og jeg rakk frem.

Da ble det seks år i marinen og da de nærmet seg slutten hadde jeg søkt på Statens kjølemaskinist skole i Trondheim og kommet inn. Problemet var bare at denne startet tidlig i juli og holdt på i 12 mnd., så det var enten eller. Marinen sa ja til at jeg fikk spare opp alle ferier slik at jeg kunne reise i land fra båten tidlig i juli og begynne på skolen forholdsvis kort tid etter på. Og da ble det 12 måneder på skole med lørdagsundervisning, vi var misunnelig på maskinist og styrmannsskolen som fik fri på lørdag, men det var for å spare et år. Nå er skolen på to år.

Hvordan ble det med det å være kjølemaskinist, kun en kort tur på åtte måneder som frysemaskinist, en tur som ble brukt til å betale ned studiegjelden fra skolen. Deretter ble det land og fabrikker med store kompressorer og lite kjøleskap, men jeg fikk sluttført det jeg startet på som 16 ½ åring, bli kjølemaskinst på papiret.

 

 

Filed under: Uncategorized

Løypemelding, arbeidet med etterbruk av Croftholmen

Styret i LoOS behandlet på styremøtet onsdag 31.10 referat fra møte med diverse aktør for etterbruk av Croftholmen. Se vedlagte referat med kursiv skrift.

Styret i LoOS ønsker ikke at foreningen skal kontakte den politiske ledelse i Fylkeskommunen på dette stadieum i prosjektet.

Likeledes når det gjelder pressedekning.

Saken stilles derfor i bero fra LoOS sin side, inntil videre.​

Dersom det kommer konkrete initiativ fra Kommunen, Maritime5-Telemark eller fra Kystlaget, så vil Sjømannsforeningen igjen engasjere seg og arbeide for mulig etterbruk av Croftholmen basert på vår rapport av 20.juni 2018.

 

Referat fra møte i Langesund og Omegns Sjømannsforening 25 oktober 2018 kl.1800 til 2000

Til stede fra Sjømannsforeningen:

Lasse Lassen – formann.

Knut Bjerke – foreningens representant i Maritime5-Telemark.

Svein Giskemo – styremedlem i Sjømannsforeningen.

Steinar Ris – invitert til møtet av formannen som rådgiver.

Til stede fra Langesundsfjordens Kystlag:

Bjørn Røbech Heggem Dag Holmer

Til stede fra Maritime5-Telemark:

Kjell Ivar Brynsrud

Tilstede fra Bamble kommune:

Ordfører Hallgeir Kjeldal

Agenda for møtet

  1. Orientering om «Rapport om mulig etterbruk av Croftholmen etter 2021» utarbeidet av Langesund og Omegns Sjømannsforening.
  2. Informasjon om Bamble kommunes arbeide med mulig etterbruk av Croftholmen.
  3. Eventuelt

Referat

Åpning av møtet. Formann Lasse Lassen understreket at hensikten med møtet var informasjonsutveksling.

  1. Knut Bjerke gjennomgikk rapporten og pekte på de utfordringer som ligger i rapporten. Rapporten er levert til Bamble kommune og registrert i postmottak.
  2. Ordfører Hallgeir Kjeldal orienterte om kommunens arbeide med prosessen for mulig etterbruk av Croftholmen:
    1. Bamble kommune er godt fornøyd med den rapporten som er utarbeidet. Den gir et godt grunnlag for kommunens videre arbeide med etterbruk av Croftholmen.
    2. Bamble kommune har etablert et eget prosjekt for Croftholmen.
    3. Prosjektansvarlig er Rådmannen i kommunen.
    4. Kommunen vil hente inn en ekstern rådgiver i den videre prosessen i den hensikt å få inn ekspertise som har erfaring med utvikling av denne type eiendommer.
    5. Fra kommunens side er det ønskelig å få flere offentlige og private aktører med i prosjektet.
    6. Maritime5-Telemark vil ikke bli invitert til å delta i en slik prosjektgruppe, men kommunen ønsker en nær dialog.
    7. Kommunen er i dialog med Fylkeskommunen og har førsterett til å erverve Croftholmen.
    8. Universitetet i Sør-Norge har vist interesse for etablering på holmen.
    9. Det er mulig å benytte eksisterende bygg med oppgradering til spesielle omsorgsplasser for kommunens innbyggere.
    10. Adkomst til holmen gir noen utfordringer med hensyn til fremtidige trafikkløsninger.
    11. Maritime5-Telemark tar gjerne imot en invitasjon til å orientere Fylkeskommunen om vårt arbeide og våre interesser for Croftholmen.
    12. Et koordinert og samlet initiativ til pressedekning er ønskelig når tiden er inne for et slikt initiativ.
    13. Tidsplanen for kommunens fremdrift er noe usikker, men i løpet av 1. halvår 2019, må noe avklares.
  1. Det fremkom under posten eventuelt følgende:
    1. Det er et stort ønske om at Bamble kommune overtar eierskapet til Croftholmen.
    2. Det er et ufravikelig krav om allmenn fri tilgjengelighet og et ønske om mangfold av aktiviteter.
    3. Prosessen om eierskap til Croftholmen bør være på plass før fylkessammenslutningen med Vestfold i 2020.
    4. Det er viktig at Fylkeskommunen ser på Croftholmen som kultur- og samfunnsinteressant objekt med tilhørighet i Bamble.
    5. Et fremtidig Croftholmen med et mangfold av aktiviteter vil være et samfunnsmessig «Fyrtårn» for hele Telemark.
    6. Markedsprisen for Croftholmen kan ikke være spesielt stor med hensyn til de store driftskostnader som knytter seg til holmen samt de formelle vernebestemmelsene som gjelder for holmen.

Møtet ble avsluttet kl.20:00.

Langesund den 27. oktober 2018

Knut Bjerke

Referent

Filed under: Artikler, referatTagged with: ,